Valgordningen i Norge: slik blir stemmer til mandater

• Hvert valgdistrikt har minst fire mandater, inkludert ett utjevningsmandatEn stortingsplass som fordeles ut fra partienes nasjonale stemmetall for å redusere skjevheter etter fordelingen av distriktsmandater..
• Hver innbygger gir ett poeng, og hver kvadratkilometer gir 1,8 poeng i fordelingen mellom distriktene.
• Partienes stemmetall deles på 1,4, 3, 5, 7 og videre ved fordelingen av distriktsmandater.
• Utjevningsmandater krever minst fire prosent nasjonalt, registrering som parti og lister i alle valgdistriktene.

Hva slags valgordning har Norge?

Norge har forholdstallsvalg ved stortingsvalg. Flere partier kan vinne representantplasser i samme valgdistrikt, og plassene fordeles etter hvor mange stemmer listene får. Det er altså ikke slik at partiet med flest stemmer i et distrikt får alle plassene.

En representantplass kalles et mandat. Valgordningen skal både gi partiene representasjon etter oppslutning og sørge for at forskjellige deler av landet er representert. Disse hensynene trekker ikke alltid i samme retning: En ren nasjonal fordeling ville gitt et annet resultat enn en ordning som også tar hensyn til geografi.

Det er derfor nødvendig å skille mellom to spørsmål: Hvor mange mandater skal hvert valgdistrikt ha? Og hvilke partier skal få mandatene? Reglene for disse fordelingene er forskjellige. Representantene som velges, får plass på Stortinget, som vedtar lover og statsbudsjett.

Hvorfor er det 19 valgdistrikter?

Valgloven deler landet inn i 19 valgdistrikter og angir hvilke kommuner som tilhører hvert distrikt. Inndelingen er ikke identisk med dagens fylkesinndeling. Blant annet er Hordaland og Sogn og Fjordane fortsatt separate valgdistrikter, og det samme gjelder Hedmark og Oppland, Aust-Agder og Vest-Agder samt Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag.

Tabellen viser mandatfordelingen som ble brukt ved stortingsvalget 8. september 2025. Ett av mandatene i hvert distrikt er et utjevningsmandat; resten er distriktsmandater. Tallene er ikke en ferdig fastsatt fordeling for valget i 2029.

Fordelingen beregnes før hvert stortingsvalg. Mellom valgene i 2021 og 2025 økte Akershus fra 19 til 20 mandater, mens Finnmark gikk fra fem til fire. Oslo hadde 20 mandater ved begge valgene. Befolkningsendringer kan altså flytte mandater mellom distriktene uten at det samlede antallet representanter endres.

Hvordan virker arealfaktoren?

Før valget beregnes et fordelingstall for hvert distrikt. Hver innbygger gir ett poeng, mens hver kvadratkilometer gir 1,8 poeng. Grunnlaget er innbyggertallet og arealet ved det nest siste årsskiftet før stortingsvalget. For valget i 2025 var det 1. januar 2024.

Forenklet regneeksempel: To tenkte distrikter har begge 100 000 innbyggere. Distrikt A har et areal på 1 000 kvadratkilometer og får fordelingstallet 101 800. Distrikt B har et areal på 20 000 kvadratkilometer og får 136 000. Det større arealet gir distrikt B høyere vekt, selv om innbyggertallet er likt.

Fordelingstallene deles på 1, 3, 5, 7 og videre. De høyeste kvotientene får mandatene. Dette er den ordinære Sainte-Laguë-metoden, med 1 som første delingstall. Dersom et distrikt ender med færre enn fire mandater, sikres det fire, og de resterende mandatene fordeles på nytt mellom de andre distriktene.

Hvordan fordeles distriktsmandatene mellom partiene?

Når stemmene er telt, fordeles distriktsmandatene mellom listene i hvert valgdistrikt. Her brukes Sainte-Laguës modifiserte metode, med delingstallene 1,4, 3, 5, 7, 9 og videre. Metoden står i valgloven fra 2023; første delingstall er fortsatt 1,4.

1. Summer stemmene. Finn stemmetallet for hver liste i valgdistriktet.
2. Beregn kvotientene. Del hvert stemmetall på 1,4, deretter 3, 5, 7 og videre.
3. Ranger resultatene. Sammenlign kvotientene fra alle listene. Den høyeste får første mandat, den nest høyeste får neste.
4. Fordel alle distriktsmandatene. Fortsett til alle plassene som skal fordeles direkte i distriktet, er tildelt.

En kvotient er ganske enkelt resultatet av en divisjon. Det forhøyede første delingstallet gjør det vanskeligere å vinne det første mandatet enn med ordinær Sainte-Laguë. Ordningen gir dermed større partier en fordel sammenlignet med en beregning som starter med 1.

Et forenklet eksempel med fem mandater

Et tenkt valgdistrikt skal fordele fem distriktsmandater. Liste A får 52 000 stemmer, liste B får 30 000 og liste C får 18 000. Eksempelet viser bare distriktsfordelingen, ikke utjevningsmandater. Kvotientene i tabellen er avrundet til én desimal.

De fem høyeste kvotientene er A: 37 142,9, B: 21 428,6, A: 17 333,3, C: 12 857,1 og A: 10 400,0. Resultatet blir tre mandater til A, ett til B og ett til C. A får dermed 60 prosent av mandatene med 52 prosent av stemmene. Representantplasser kan ikke deles i brøker.

Det finnes ingen lovfestet prosentgrense for å vinne distriktsmandater. Hvor stor oppslutning som trengs, avhenger av antallet plasser og konkurrentenes stemmetall. Få plasser gjør det som regel vanskeligere for små lister å få et mandat.

Hva gjelder sperregrensen for?

For å kunne få utjevningsmandater må et parti oppfylle tre krav: Det må være et registrert politisk parti, ha stilt liste i alle de 19 valgdistriktene og ha fått minst fire prosent av de godkjente, partifordelte stemmene i hele landet. Blanke og forkastede stemmesedler inngår ikke i dette prosentgrunnlaget.

Et parti med akkurat fire prosent oppfyller prosentkravet. Et parti med mindre enn fire prosent gjør det ikke, selv om det allerede har vunnet distriktsmandater. Mandatene som er vunnet direkte, beholdes. Derfor kan et parti under sperregrensen på fire prosent likevel være representert på Stortinget.

Hvordan fordeles utjevningsmandatene?

De 19 utjevningsmandatene skal redusere forskjellene mellom partienes nasjonale oppslutning og mandatene de har vunnet i distriktene. Først beregnes hvor mange hvert parti skal få. Deretter avgjøres i hvilke distrikter mandatene skal plasseres. Valgdirektoratet gjør beregningene på grunnlag av distriktsvalgstyrenes valgoppgjør.

Først: Hvor mange får hvert parti?

Det gjøres en nasjonal mandatberegning med hele landet som én valgkrets. Også her brukes Sainte-Laguës metode med 1,4 som første delingstall. Stemmer og distriktsmandater til lister som ikke oppfyller kravene til utjevning, holdes utenfor. Dermed er det ikke alltid alle de 169 plassene som inngår i selve beregningen mellom de kvalifiserte partiene.

Den beregnede fordelingen sammenlignes med distriktsmandatene partiene allerede har fått. Forenklet regneeksempel: Hvis et parti etter den nasjonale beregningen skal ha 12 mandater og har vunnet åtte distriktsmandater, skal det få fire utjevningsmandater.

Hvis et parti allerede har vunnet flere distriktsmandater enn den nasjonale beregningen tilsier, beholder det disse. Beregningen gjøres da på nytt uten partiets stemmer og mandater. Det legges ikke til ekstra stortingsplasser for å oppnå full utjevning: Det samlede antallet er fortsatt 169.

Deretter: Hvor plasseres mandatene?

Hvert distrikt skal få ett utjevningsmandat. For partiene som skal få slike mandater, beregnes en vektet kvotientEt sammenligningstall som ved plassering av utjevningsmandater tar hensyn til lokale stemmer, vunne distriktsmandater og stemmer per distriktsmandat. i hvert distrikt. Partiets lokale stemmetall deles først på én mer enn det dobbelte av antallet distriktsmandater partiet har vunnet der. Deretter deles resultatet på gjennomsnittlig antall partifordelte stemmer per distriktsmandatEt distriktsmandat er en stortingsplass som fordeles etter stemmene i et bestemt valgdistrikt. i distriktet.

Vektingen gjør det mulig å sammenligne distrikter med forskjellige stemmetall og antall plasser. De høyeste vektede kvotientene prioriteres, men et distrikt kan bare få ett utjevningsmandat, og et parti kan ikke få flere enn det er tildelt i den nasjonale beregningen. Denne plasseringen er derfor ikke bare et spørsmål om hvilket parti som var nærmest neste distriktsmandat.

Den nasjonale fordelingen og den geografiske plasseringen er forklart nærmere i artikkelen om hvordan utjevningsmandatene beregnes.

Hva viste stortingsvalget i 2025?

Valget i 2025 illustrerer forskjellen mellom distriktsmandater og utjevningsmandater. Venstre fikk 3,69 prosent og tre distriktsmandater, men ingen utjevningsmandater. Miljøpartiet De Grønne fikk 4,74 prosent, fire distriktsmandater og fire utjevningsmandater.

Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet fikk alle sine mandater direkte i distriktene. Å oppfylle vilkårene for utjevningsmandater gir altså ikke automatisk rett til et ekstra mandat. Se også resultatet av stortingsvalget 2025.

Hvorfor blir ikke resultatet helt proporsjonalt?

Tre forhold trekker resultatet bort fra en helt nøyaktig nasjonal fordeling: Geografiske hensyn påvirker antallet plasser i distriktene, første delingstall på 1,4 gjør det vanskeligere å vinne et første distriktsmandat, og sperregrensen stenger enkelte partier ute fra utjevningen. I tillegg må mandatene være hele tall.

Debatten om valgordningen handler derfor om avveininger. Tilhengere av geografisk vekting vil sikre representasjon fra tynt befolkede områder og deler av landet med store avstander. Kritikere legger større vekt på at innbyggerne bør ha mest mulig lik innflytelse, uavhengig av bosted.

Tilsvarende begrunnes sperregrensen med et ønske om å begrense oppsplitting og gjøre det lettere å danne styringsdyktige flertall. Motargumentet er at mindre partier kan bli klart underrepresentert. Verken geografisk representasjon eller nøyaktig forholdsmessighet kan alene forklare alle reglene.

En nasjonal prosentmåling kan derfor ikke oversettes til mandater bare ved å gange prosentandelen med 169. En mandatprognose må også ta hensyn til fordelingen mellom distriktene og hvilke partier som kvalifiserer til utjevning. Dette er en grunn til å skille mellom oppslutning og mandatberegning når du leser meningsmålinger og mandatprognoser.

Hvilke regler følger av valgloven fra 2023?

Den gjeldende valgloven er lov 16. juni 2023 nr. 62. Hovedreglene trådte i kraft 1. mai 2024. For stortingsvalg regulerer kapittel 11 blant annet valgdistriktene, fordelingen mellom distriktene, distriktsmandatene, utjevningsmandatene og hvilke kandidater som velges.

Loven viderefører første delingstall på 1,4 ved fordelingen mellom partiene. Den fastsetter også at mandatfordelingen mellom valgdistriktene skal beregnes før hvert stortingsvalg, og at alle distriktene skal ha minst fire mandater.

Ved stortingsvalg er listene lukkede: Velgerne kan ikke endre kandidatene eller rekkefølgen med personstemmer eller strykninger. De valgbare kandidatene velges i listens rekkefølge. For utjevningsmandatet ses det bort fra kandidater som allerede er valgt direkte. Praktiske regler er samlet i veiledningen om stemmeseddelen og hvordan du stemmer.

Gjelder samme ordning ved lokalvalg?

KommunestyreKommunens øverste organ, valgt av innbyggerne ved kommunestyrevalg for en periode på fire år.- og fylkestingsvalg bruker også Sainte-Laguës modifiserte metode med første delingstall 1,4. Men mandatene fordeles innenfor den enkelte kommunen eller det enkelte fylket. Det finnes ingen nasjonal utjevningsordning eller nasjonal fireprosentgrense ved disse valgene.

Personstemmer kan påvirke hvilke kandidater som velges ved lokalvalgValg av representanter til kommunestyrer og fylkesting, som holdes hvert fjerde år.. Ved kommunestyrevalg kan personstemmer til kandidater på andre lister, ofte kalt slengere, også påvirke fordelingen mellom listene. Regneeksempelet for stortingsvalg kan derfor ikke uten videre brukes på alle sider av et kommunevalg. Samene velger også eget representativt organ ved sametingsvalget til Sametinget.

Spørsmål og svar

Kan et parti få stortingsmandater med mindre enn fire prosent?

Ja. Sperregrensen gjelder utjevningsmandater. Et parti under fire prosent kan vinne distriktsmandater dersom det får tilstrekkelig oppslutning i ett eller flere valgdistrikter.

Har vi 19 fylker ved stortingsvalg?

Nei. Vi har 19 valgdistrikter. Disse er egne geografiske enheter for stortingsvalget og må ikke forveksles med dagens fylkesinndeling.

Hva skjer hvis to lister får samme kvotient?

Ved fordelingen av distriktsmandater går mandatet til listen med flest stemmer. Har listene også like mange stemmer, avgjøres det ved loddtrekning.

Er en oppslutning vist som 4,0 prosent nok til utjevningsmandater?

Ikke nødvendigvis. Prosenten på skjermen kan være avrundet fra et tall under fire. Det er den faktiske andelen av de godkjente, partifordelte stemmene som avgjør, ikke en avrundet visning.

Brukes 1,4 også når mandatene fordeles mellom valgdistriktene?

Nei. Fordelingen mellom distriktene starter med delingstallet 1. Fordelingen av distriktsmandater mellom listene og den nasjonale beregningen for utjevning starter med 1,4.

Er mandatfordelingen fra 2025 fast for valget i 2029?

Nei. Antallet mandater fra hvert distrikt skal beregnes på nytt før neste stortingsvalg, som er i september 2029. Oppdaterte innbyggertall, areal og eventuelle endringer i distriktsgrensene inngår i grunnlaget.

Kilder

1. Lovdata: Lov om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer – valgloven
2. Valgdirektoratet: Stortingsvalg.
3. Kommunal- og distriktsdepartementet: Prop. 45 L (2022–2023) – lov om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer.
4. Kommunal- og distriktsdepartementet: Mandatfordeling 2024, med virkning for stortingsvalget i 2025.
5. Valgdirektoratet: Stortingsvalget 2025 – valgdistriktsfordeling av utjevningsmandater.
6. Valglovutvalget: NOU 2020: 6 – valgordningen.
7. Valgdirektoratet: Regelverksendringer – ny valglov.
8. Valgdirektoratet: Disse stiller til høstens stortingsvalg.
9. Kommunal- og distriktsdepartementet: Kommunestyre- og fylkestingsvalg.
10. Stortinget: Lovvedtak 40 (2025–2026) – endringer i valgdistriktene.