Katti Anker Møller: kvinnesak og de castbergske barnelovene

• Hun arbeidet for at barnets rettigheter ikke skulle avhenge av om foreldrene var gift.
• Castberg førte lovarbeidet frem på Stortinget; Møller bidro med forslag, artikler og mobilisering utenfor parlamentet.
• Hun mente at moderskap skulle være frivillig, og at morsarbeid fortjente økonomisk anerkjennelse.
• Arbeidet hennes knyttet kvinnesak til offentlig ansvar for helse og forsørgelse.

Hvem var Katti Anker Møller?

Katti Anker Møller ble født 23. oktober 1868 på Hamar. Hun vokste opp på Sagatun, der faren Herman Anker var med på å grunnlegge Norges første folkehøyskole. Hjemmet var preget av folkeopplysning og diskusjoner om politikk, religion og kvinners stilling.

I 1889 giftet hun seg med godseieren Kai Møller. De fikk tre barn, og hun ble husfrue på Thorsø herregård i Torsnes i Østfold. Der kom hun tett på tjenestekvinners og husmannsfamiliers levekår. Graviditet utenfor ekteskap kunne føre til både økonomiske vanskeligheter og sosial fordømmelse.

Hun hadde selv en privilegert bakgrunn, men rettet mye av arbeidet sitt mot kvinner som manglet økonomisk trygghet. Gjennom artikler, foredrag og organisasjonsarbeid gjorde hun erfaringer fra hjem og familieliv til spørsmål om rettigheter og samfunnsansvar.

Hva var hennes rolle i de castbergske barnelovene?

De castbergske barnelovene var seks lover som Stortinget vedtok i 1915. De skulle bedre den rettslige og økonomiske stillingen til barn født utenfor ekteskap og deres mødre. Lovene fikk navn etter politikeren Johan Castberg, som også var Møllers svoger.

Møller var en sentral samarbeidspartner, ikke bare en støttespiller på avstand. Hun kommenterte lovforslag og kom med innspill. Samtidig reiste hun rundt og holdt foredrag, deltok på møter og skrev om behovet for reform. Castberg kalte henne «barnelovenes mor».

Arbeidsdelingen viser hvordan politisk påvirkning kan foregå både innenfor og utenfor folkevalgte organer. Castberg hadde den parlamentariske rollen. Møller bidro til å utvikle forslagene og skape oppslutning om dem. Det var likevel Stortinget som vedtok lovene, ikke de to reformforkjemperne alene.

Hva endret lovene?

Reformen ga blant annet barn født utenfor ekteskap rett til arv etter faren og til å bruke hans etternavn. Den styrket også farens økonomiske ansvar og det offentliges ansvar for å hjelpe mor og barn.

• Arv og navn: Barnet fikk rettigheter knyttet til faren, selv om foreldrene ikke var gift.
• Underholdsbidrag: Reglene om bidrag og innkreving ble styrket.
• Offentlig hjelp: Kommunen skulle gi økonomisk støtte når bidrag fra faren uteble.

Dette var et brudd med en ordning som lot foreldrenes sivilstand få store følger for barnet. Lovhistorien er også et eksempel på veien fra reformkrav til lovvedtak: forslag, utredninger, offentlig strid og behandling i parlamentet.

Hvorfor møtte barnelovene motstand?

Motstandere, særlig i konservative miljøer, fryktet at reformen ville svekke ekteskapets og familiens stilling. Retten til farens navn og arv var spesielt omstridt.

Tilhengerne la større vekt på barnets behov for rettsvern og forsørgelse. Arbeiderkvinneforeningene støttet kravene om rettferdighet for ugifte mødre og deres barn. For kvinnene det gjaldt, kom fattigdom og sosial fordømmelse ofte samtidig.

Striden delte både politiske partier og kvinnebevegelsen. Kvinnesak var derfor ikke én samlet bevegelse med et felles svar på alle spørsmål om familie, seksualitet og økonomi.

Hvordan henger arbeidet sammen med kvinners stemmerett?

Den 11. juni 1913 vedtok Stortinget at kvinner skulle ha stemmerettRetten til å avgi stemme ved et valg når vilkårene om blant annet alder, statsborgerskap og registrert bosted er oppfylt. på lik linje med menn. Kampen om kvinners stemmerett dreide seg om politisk medborgerskap: retten til å delta i valgene og påvirke hvem som styrte landet.

Møllers hovedinnsats gjaldt andre, men nært beslektede spørsmål. Hun arbeidet for at kvinner skulle få større kontroll over graviditet og bedre økonomiske vilkår som mødre. Stemmerett alene løste ikke disse problemene.

Hva mente hun med frivillig moderskap?

I foredraget «Moderskapets frigjørelse» fra 1915 tok Møller til orde for seksualopplysning og fri tilgang til prevensjon. Hun argumenterte også for å fjerne straffelovens bestemmelse som satte fengselsstraff for abort, den gangen omtalt som fosterfordrivelse.

Det sentrale var at kvinner skulle kunne påvirke om og når de fikk barn. Arbeidet for prevensjon og arbeidet mot straff for abort hang derfor sammen, men var to forskjellige krav.

Møller ville samtidig heve morsarbeidets status. Hun mente at omsorgen for barn var en samfunnsoppgave som burde lønnes av staten. Synet hennes kombinerte dermed kvinnelig selvbestemmelse med en sterk vektlegging av morsrollen. Hun betraktet moderskapet som en naturlig oppgave for kvinner, men mente at det skulle være frivillig.

Hva var mødrehygienekontoret?

I 1924 åpnet Norges første mødrehygienekontor i Oslo, opprettet av Møller i samarbeid med kvinner i arbeiderbevegelsen. Hun var styreleder de første to årene.

Mødrehygiene betydde her langt mer enn renhold. Kontoret ga praktisk veiledning om prevensjon og forebygging av uønskede svangerskap. Det solgte eller delte ut prevensjonsmidler og ga råd om svangerskap, spedbarnsstell og ernæring.

Kontoret gjorde opplysningsarbeidet til et konkret tilbud. Kvinner kunne få hjelp, ikke bare høre argumenter for reform. Samtidig møtte virksomheten motstand fra miljøer som mente at prevensjon var moralsk eller religiøst galt. Flere mødrehygienekontorer ble senere opprettet andre steder i landet.

Hvorfor knyttes hun til velferdsstatens framvekst?

Møller arbeidet for at mødres og barns trygghet skulle bygge på offentlig ansvar og rettigheter, ikke bare veldedighet. Barnelovene ga dette prinsippet en konkret form gjennom sterkere forsørgelsesplikt og økonomisk hjelp fra det offentlige.

Ideene om lønn for morsarbeid og bedre tjenester for mødre inngår også i denne historien. De utfordret forestillingen om at omsorg i hjemmet utelukkende var en privat oppgave uten økonomisk verdi.

Hun kan derfor regnes blant pionerene i utviklingen av den norske velferdsstaten. Det betyr ikke at hun grunnla den alene, eller at hennes forslag var identiske med ordningene som senere ble innført.