Maktfordelingsprinsippet: de tre statsmaktene forklart

• Stortinget vedtar lover, bevilger penger og kontrollerer regjeringen.
• Regjeringen setter politikken ut i livet og leder statsforvaltningen.
• Domstolene avgjør rettssaker uavhengig av politiske myndigheter.
• Parlamentarismen gjør regjeringen avhengig av at Stortinget ikke vedtar mistillit.

Hva er de tre statsmaktene?

Maktfordelingen handler både om arbeidsdeling og om grenser for makt. Den som vedtar reglene, skal ikke samtidig ha fri adgang til å håndheve dem og avgjøre alle tvister om dem. Ulike institusjoner får derfor forskjellige oppgaver.

Lovgivende makt: Stortinget

Stortingets oppgaver omfatter mer enn lovgivning. Stortinget bestemmer også statens inntekter og bevilgninger og kontrollerer regjeringen. Dermed setter det både rettslige og økonomiske rammer for hva regjeringen kan gjøre.

Regjeringen fremmer mange av lovforslagene, men det er Stortinget som behandler og vedtar dem. Stortingsrepresentanter kan også fremme forslag. Å foreslå en lov og å vedta den er altså to forskjellige roller.

Utøvende makt: regjeringen

Regjeringen leder departementene og statsforvaltningen og har ansvar for å gjennomføre politikken innenfor lovene og bevilgningene. Den tar også politiske initiativer og foreslår hvordan lover og pengebruk bør endres.

GrunnlovenNorges øverste lov, som regulerer statsordningen og beskytter grunnleggende rettigheter. § 3 legger formelt den utøvende makten til kongen. I dagens parlamentariske system utøves den politiske styringen av regjeringen. Kongen har formelle oppgaver, blant annet i statsråd, men er ikke en fjerde statsmakt ved siden av regjeringen. Les mer om kongens formelle rolle.

Dømmende makt: domstolene

Domstolene avgjør rettslige tvister og straffesaker. De tolker og anvender lovene, men skal ikke motta politiske instrukser om utfallet i den enkelte saken.

De alminnelige domstolene i Norge omfatter tingrettene, lagmannsrettene og Høyesterett. Grunnloven § 95 gir rett til å få en sak avgjort av en uavhengig og upartisk domstol innen rimelig tid. Uavhengighet verner mot innblanding utenfra; upartiskhet betyr at retten ikke skal favorisere noen av partene.

Hva mente Montesquieu?

Den franske filosofen Charles de Montesquieu formulerte maktfordelingslæren i boken Lovenes ånd, utgitt i 1748. Utgangspunktet var faren for at mennesker med makt misbruker den.

Løsningen var ikke bare å stole på gode ledere. Selve styringssystemet måtte gjøre det vanskelig å samle all makt hos én person eller institusjon. Lovgivende, utøvende og dømmende makt skulle fordeles, slik at makt kunne begrense makt.

Prinsippet rommer derfor to ideer: maktspredning, der oppgavene ligger hos forskjellige organer, og maktbalanse, der organene kan holde hverandre innenfor bestemte grenser. Det krever ikke at de aldri samarbeider.

Hvordan preget prinsippet Grunnloven i 1814?

Maktfordeling var en sentral idé da den norske Grunnloven ble utformet på Eidsvoll i 1814. Systemet skulle bryte med eneveldets maktkonsentrasjon. Stortinget fikk lovgivende og bevilgende myndighet, kongen fikk utøvende myndighet, og domstolene skulle dømme.

Fordelingen var likevel annerledes enn i dag. Kongen valgte selv regjeringen uten å være avhengig av Stortingets tillit. Han hadde også utsettende veto i lovsaker. Stortinget kontrollerte pengebevilgningene, men kunne ikke skifte ut regjeringen gjennom dagens ordning med mistillitsvotumEt vedtak der Stortinget erklærer mistillit til en statsråd eller regjeringen..

Riksrettssaken mot regjeringen Selmer i 1884 ble et avgjørende vendepunkt. Den bidro til parlamentarismens gjennombrudd, men overgangen til et fullt utviklet parlamentarisk system skjedde gradvis.

Er maktfordelingen svekket av parlamentarismen?

Parlamentarismen knytter Stortinget og regjeringen tettere sammen enn den opprinnelige modellen fra 1814 gjorde. Regjeringen er politisk ansvarlig overfor Stortinget. Den kan ikke fortsette dersom Stortinget vedtar mistillit.

Norge har negativ parlamentarismeEt parlamentarisk system der regjeringen ikke trenger et innsettingsvedtak, men må gå av dersom parlamentet vedtar mistillit.. Det betyr at en regjering ikke trenger et eget innsettingsvedtak der stortingsflertallet erklærer støtte til den. Den kan styre så lenge den ikke blir felt, men må få nødvendig støtte til lover og bevilgninger.

Parlamentarismen reduserer dermed skillet mellom lovgivende og utøvende makt. Samtidig gir den Stortinget et sterkt kontrollmiddel overfor regjeringen. Maktfordelingen består, men balansen er endret.

Hvordan kontrolleres makten i praksis?

Stortingets kontroll med regjeringen

Stortinget kan stille spørsmål, kreve opplysninger og undersøke hvordan regjeringen følger opp vedtak. Kontroll- og konstitusjonskomiteen har en sentral rolle og kan gjennomføre kontrollhøringer.

Riksrevisjonen og Sivilombudet inngår også i kontrollen med regjeringen og forvaltningen. Riksrevisjonen undersøker blant annet statens pengebruk, mens Sivilombudet kontrollerer forvaltningen og behandler klager fra enkeltpersoner.

Det sterkeste parlamentariske virkemiddelet er vedtatt mistillit. Etter Grunnloven § 15 må en statsråd eller hele regjeringen søke avskjed når Stortinget vedtar mistillit til vedkommende.

Domstolskontroll og prøvingsrett

Et stortingsflertall kan ikke vedta hva som helst bare fordi det har flertall. Grunnloven setter grenser, og domstolene kan kontrollere at grensene er respektert.

Etter Grunnloven § 89 har domstolene rett og plikt til å prøve om det strider mot Grunnloven å anvende en lovbestemmelse i en konkret sak. De kan også prøve om andre myndighetsbeslutninger strider mot Grunnloven eller lovene.

Dette kalles prøvingsrett. Kontrollen skjer gjennom rettssaker, ikke ved at domstolene rutinemessig forhåndsgodkjenner alle nye lover. Dersom anvendelsen av en lovbestemmelse strider mot Grunnloven, skal bestemmelsen ikke brukes i den aktuelle saken. Domstolen opphever ikke dermed loven formelt.

Riksrett: straffansvar, ikke politisk uenighet

Riksretten er en særskilt domstol for saker om straffbare brudd på konstitusjonelle plikter begått av medlemmer av regjeringen, Stortinget eller Høyesterett. Grunnlaget finnes i Grunnloven § 86. Stortinget beslutter om det skal reises tiltale.

Riksretten består av fem høyesterettsdommere og seks medlemmer valgt av Stortinget. Den er ikke det samme som en kontrollhøring eller et mistillitsvotum. Mistillit handler om politisk tillit; riksrett handler om rettslig straffansvar.