Hva er folkesuverenitet?

Hvordan fungerer det i Norge?

Norge er et representativt demokrati. Velgerne velger Stortinget, som utøver den lovgivende makten på folkets vegne. Dette er uttrykt i GrunnlovenNorges øverste lov, som regulerer statsordningen og beskytter grunnleggende rettigheter. § 49. Folkesuverenitet forklarer dermed hvorfor de folkevalgte har rett til å styre: Makten deres bygger på mandatet fra velgerne, ikke på en selvstendig rett til å bestemme over befolkningen. Prinsippet er et av grunnlagene for Grunnloven, sammen med maktfordelingFordeling av statlig myndighet mellom lovgivende, utøvende og dømmende institusjoner for å begrense maktkonsentrasjon og maktmisbruk. og menneskerettigheter.

Betyr det at folket bestemmer i hver sak?

Nei. Folkesuverenitet krever ikke at alle politiske spørsmål avgjøres ved folkeavstemning. I det norske systemet tar representantene beslutninger mellom valgene. Et stortingsvalg er derfor ikke en avstemning om hver enkelt lov, men et valg av hvem som skal behandle og avgjøre sakene. De nasjonale folkeavstemningene Norge har holdt, har vært rådgivende, ikke juridisk bindende. Folkeavstemninger er en form for direkte demokrati, mens Stortinget er kjernen i det representative folkestyret.

Kan flertallet bestemme hva som helst?

Nei. Folkesuverenitet gir ikke et politisk flertall ubegrenset makt. Stortinget må følge Grunnloven, og grunnlovfestede rettigheter beskytter enkeltpersoner og mindretall mot maktmisbruk. En vanlig lov kan ikke sette Grunnloven til side. Grunnlovsendringer følger dessuten strengere regler enn ordinære lovvedtak, med krav om et mellomliggende valg og to tredjedels flertall. Folkestyret fungerer dermed innenfor rettslige rammer, også når et forslag har støtte fra flertallet.

Ikke forveksle med maktfordeling

Folkesuverenitet handler om hvor statsmakten har sitt grunnlag: hos folket. Maktfordelingsprinsippet handler om hvordan makten fordeles mellom Stortinget, regjeringen og domstolene. Prinsippene utfyller hverandre, men svarer på ulike spørsmål. Det ene begrunner retten til å styre; det andre skal motvirke at for mye makt samles på ett sted.