Kildevern: hvorfor journalister kan beskytte kildene sine

• Kildevernet beskytter identiteten, også opplysninger som indirekte kan avsløre kilden.
• Vær Varsom-plakatenPressens etiske regelverk for journalistisk arbeid, som ligger til grunn for PFUs vurderinger av god presseskikk. punkt 3.4 og 3.5 stiller krav til medienes behandling av fortrolige kilder.
• Straffeprosessloven § 125 gjelder straffesaker, mens tvisteloven § 22-11 gjelder sivile saker.
• Anonyme opplysninger må kontrolleres; kildevern fritar ikke mediet fra ansvar for innholdet.

Hvorfor har pressen kildevern?

Noen opplysninger vil ikke nå offentligheten dersom den som kjenner dem, må stå frem med navn. Frykt for konsekvenser kan gjøre at mennesker lar være å fortelle om kritikkverdige forhold. Kildevernet skal motvirke denne tilbakeholdenheten.

Beskyttelsen gjelder derfor mer enn forholdet mellom én journalist og én kilde. Dersom pressen blir oppfattet som et sted hvor fortrolige opplysninger senere utleveres til myndigheter eller andre, kan også fremtidige kilder vegre seg for å ta kontakt.

Hva sier Vær Varsom-plakaten?

Vær Varsom-plakaten er pressens etiske regelverk. Punkt 3.4 gjør vern av kildene til et grunnleggende prinsipp og knytter det til pressens samfunnsoppgave og tilgang til vesentlig informasjon.

Punkt 3.5 konkretiserer plikten: Mediet skal ikke oppgi navnet til en kilde som har gitt opplysninger i fortrolighet, med mindre dette er uttrykkelig avtalt med kilden. Et løfte om fortrolighet er dermed ikke noe journalisten fritt kan trekke tilbake.

Premissene bør avklares tidlig. Det må være tydelig om opplysningene kan publiseres, om personen kan siteres, og om navnet kan brukes. Anonymitet og et ønske om at opplysningene ikke publiseres, er to forskjellige spørsmål.

Hva beskytter straffeprosessloven § 125?

I en straffesak gir straffeprosessloven § 125 som hovedregel rett til å nekte å svare på spørsmål om hvem som har skrevet en artikkel eller melding, eller gitt opplysningene som brukes i den.

Vernet omfatter også kilder som har betrodd redaktøren opplysninger til bruk i virksomheten, selv om opplysningene ikke er publisert. Det er altså ikke nødvendig at et tips allerede har blitt en nyhetssak.

Retten gjelder ikke bare redaktøren. Den omfatter også andre som kjenner kildens identitet gjennom arbeid for blant annet redaksjonen, forlaget eller pressebyrået. Bestemmelsen gjelder tilsvarende for kringkasting og annen medievirksomhet som i hovedtrekk har samme formål som aviser og kringkasting.

Kildevern er et avgrenset fritak knyttet til kildens identitet, ikke et generelt fritak fra å vitne om alt journalisten vet.

Hva gjelder i sivile saker?

Tvisteloven § 22-11 gir et tilsvarende vern i sivile saker, altså rettslige tvister som ikke er straffesaker. Her er regelen formulert som et bevisfritak: Redaktøren kan nekte å gi tilgang til bevis som røper hvem forfatteren eller kilden er.

Også denne bestemmelsen omfatter opplysninger betrodd redaktøren til bruk i virksomheten og andre medarbeidere som har fått kjennskap til kilden gjennom arbeidet. Det avgjørende er ikke bare om noen ber om et navn, men om beviset vil avsløre identiteten.

Kan retten likevel kreve kildens navn?

Ja, men begge lovene stiller strenge vilkår. Retten må vurdere om:

• vektige samfunnsinteresser tilsier at identiteten opplyses
• opplysningen har vesentlig betydning for sakens oppklaring
• et pålegg er berettiget etter en samlet vurdering.

At navnet ville vært nyttig for en etterforskning eller en part i en tvist, er derfor ikke nok i seg selv. Vilkårene må vurderes konkret av domstolen.

Dersom kilden har avdekket forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få kjent, er terskelen enda høyere. Da kan retten bare kreve identiteten opplyst når det er særlig påkrevd.

Hvordan beskytter EMK artikkel 10 kildene?

Den europeiske menneskerettskonvensjonen, EMK, beskytter ytringsfriheten gjennom artikkel 10. Den europeiske menneskerettsdomstolen, EMD, har slått fast at denne beskyttelsen også omfatter journalistiske kilder.

I Goodwin-dommen fra 27. mars 1996 understreket domstolen at kildevern er en grunnleggende forutsetning for pressefriheten. Et krav om å avsløre en kilde må være begrunnet i et overordnet behov av offentlig interesse. Norske regler om unntak må anvendes i samsvar med dette vernet.

Beskyttelsen gjelder også inngrep som kan avdekke identiteten gjennom dokumenter eller annet materiale. I Sanoma-dommen fra 14. september 2010 fremhevet EMD behovet for uavhengig kontroll før myndighetene får tilgang til materiale som kan identifisere fortrolige kilder.

Er anonyme kilder mindre pålitelige?

Anonymitet avgjør ikke om en opplysning er sann. Men den gjør det vanskeligere for leseren å vurdere kildens kunnskap, interesser og troverdighet. Derfor krever presseetikken særlig aktsomhet ved bruk av anonyme kilder.

Mediet må kontrollere opplysningene og skille mellom dokumenterte fakta, påstander og uavklarte forhold. Flere gjentakelser av samme påstand er ikke nødvendigvis flere uavhengige bekreftelser. Les mer om hvordan du vurderer kildene bak en nyhet.

Kildevernet opphever heller ikke retten til samtidig imøtegåelse. Den som utsettes for sterke beskyldninger av faktisk art, skal så langt det er mulig få anledning til å svare før publisering. Redaksjonen må håndtere dette uten å røpe den fortrolige kilden.

Hva bør avklares før du gir et fortrolig tips?

Ikke legg til grunn at ordet «anonymt» avklarer alt. Be om en tydelig avtale før du gir opplysninger som kan identifisere deg:

• Kan mediet publisere opplysningene eller sitere deg?
• Hvordan skal du omtales uten at navnet brukes?
• Kan stilling, arbeidssted eller detaljer i dokumentene avsløre hvem du er?
• Hvilken kontaktmåte anbefaler redaksjonen for fortrolig kommunikasjon?

Dette er praktiske avklaringer, ikke en garanti for at ingen andre kan finne identiteten din. Dersom du mener et medium har brutt en avtale om fortrolighet eller behandlet opplysningene uforsvarlig, kan en klage til Pressens Faglige Utvalg være aktuell.