Norge og EU: folkeavstemningene i 1972 og 1994

• Norge søkte om medlemskap i 1962, 1967, 1970 og 1992.
• Folkeavstemningene i 1972 og 1994 ga begge et knapt nei-flertall.
• EØSDet europeiske økonomiske samarbeidsområdet knytter Norge, Island og Liechtenstein til EUs indre marked gjennom EØS-avtalen.-avtalen trådte i kraft før folkeavstemningen i 1994.
• Norge kan påvirke forberedelsen av EØS-regler, men har ikke stemmerettRetten til å avgi stemme ved et valg når vilkårene om blant annet alder, statsborgerskap og registrert bosted er oppfylt. når EU vedtar dem.

Hva var resultatene i 1972 og 1994?

Ja- og nei-andelene viser fordelingen av de gyldige ja- og nei-stemmene, ikke av alle stemmeberettigede. Valgdeltakelsen viser hvor stor andel av de stemmeberettigede som deltok.

I begge avstemningene var det flertall blant velgerne mot medlemskap, selv om medlemskap hadde støtte fra et flertall på Stortinget. Deltakelsen i 1994 var betydelig høyere enn i 1972: Nesten ni av ti stemmeberettigede deltok.

Hvorfor søkte Norge om medlemskap?

Norges første søknader hang tett sammen med Storbritannias ønske om medlemskap. Norge søkte i 1962 og på nytt i 1967. Begge forsøkene strandet fordi Frankrike motsatte seg britisk medlemskap, og Norge ikke ville gå videre uten Storbritannia.

I 1970 fornyet Norge søknaden. Denne gangen ble det forhandlinger om vilkårene for medlemskap. For norsk næringsliv var adgang til det europeiske markedet et sentralt spørsmål. For landbruket og fiskeriene sto støtteordninger, ressursforvaltning og særvilkår høyt på dagsordenen.

Hva skjedde etter nei-resultatet i 1972?

Trygve Brattelis regjering anbefalte medlemskap og hadde satt sin stilling inn på utfallet. Da velgerne sa nei, gikk regjeringen av. Norge ble stående utenfor, mens Danmark, Irland og Storbritannia ble medlemmer 1. januar 1973.

Norge inngikk i stedet en frihandelsavtale med EF. Den trådte i kraft 1. juli 1973. Nei-resultatet betydde dermed ikke at handelen og samarbeidet med de europeiske landene tok slutt, men at forholdet ble regulert gjennom andre avtaler enn medlemskap.

Hvorfor kom en ny folkeavstemning i 1994?

En ny norsk medlemskapssøknad ble levert 25. november 1992, under Gro Harlem Brundtlands regjering. Norge hadde samtidig forhandlet frem EØS-avtalen sammen med de andre deltakerne i prosessen.

EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994. Da velgerne stemte om EU-medlemskap i november samme år, var Norge derfor allerede med i det europeiske økonomiske samarbeidsområdet.

Sverige og Finland holdt sine folkeavstemninger før Norge og fikk ja-flertall. Begge landene, sammen med Østerrike, ble EU-medlemmer 1. januar 1995. Norge fulgte ikke etter: Nei-flertallet på 52,2 prosent stanset norsk medlemskap, mens EØS-avtalen fortsatte å gjelde.

Hva handlet EU-debatten om?

Debatten dreide seg både om økonomiske interesser og om hvor politiske beslutninger skulle tas. Ja- og nei-siden la ulik vekt på markedsadgang, innflytelse, nasjonalt selvstyre og hensynet til distriktene.

Hovedargumenter for medlemskap

• Innflytelse: Norge burde delta der europeiske beslutninger ble tatt, særlig når reglene også ville berøre Norge.
• Økonomi: Medlemskap kunne gi tryggere rammer for handel, investeringer og arbeidsplasser.
• Forpliktende samarbeid: Felles europeiske løsninger kunne styrke arbeidet med blant annet miljø og grenseoverskridende problemer.

Hovedargumenter mot medlemskap

• Selvstyre: Flere beslutninger ville bli flyttet fra norske folkevalgte organer til EUs institusjoner.
• Landbruk, fiskeri og distrikter: Felles europeisk politikk kunne gjøre det vanskeligere å ivareta norske næringer og bosetting.
• Et alternativ gjennom EØS: I 1994 kunne motstanderne vise til at Norge allerede hadde markedsadgang uten fullt medlemskap.

Dette var argumenter om forventede fordeler og ulemper, ikke fasitsvar på hvordan et norsk medlemskap ville ha utviklet seg. Uenigheten om innflytelse og selvstyre finnes også i skillet mellom EU-medlemskap og dagens avtaler.

Var folkeavstemningene bindende?

Nei. De var rådgivende folkeavstemninger. Velgerne ga et råd om medlemskap; selve avstemningen vedtok ikke en lov eller godkjente en traktatEn folkerettslig bindende avtale mellom stater eller andre folkerettslige aktører..

Resultatene ble likevel politisk avgjørende og fulgt i begge tilfeller. Forskjellen er mellom hva som binder juridisk, og hva politikerne velger å rette seg etter. Det er Stortinget som vedtar lover og gir samtykke til viktige internasjonale avtaler.

Hvordan er Norge knyttet til EU i dag?

EØS: deltakelse i det indre markedet

EØS-avtalen knytter Norge, Island og Liechtenstein til EUs indre marked. Den omfatter fri bevegelighet for varer, personer, tjenester og kapital, med de avgrensningene som følger av avtalen.

Samarbeidet bygger på felles regler. EØS-relevant EU-regelverk må innlemmes i avtalen og gjennomføres i norsk rett. Norge kan bidra med faglige innspill under forberedelsen, men deltar ikke i EUs endelige vedtak. Gjennomføringen kan kreve lovvedtak i Norge.

EØS omfatter ikke EUs tollunion eller den felles landbruks- og fiskeripolitikken. Det betyr ikke at mat og fisk er helt utenfor avtalen: Blant annet mattrygghet og deler av handelen omfattes av egne regler.

Schengen og andre avtaler

Norge deltar også i Schengen-samarbeidet gjennom en egen tilknytningsavtale. Dette omfatter blant annet yttergrensekontroll, visum og relevant politisamarbeid. SchengenEuropeisk samarbeid som normalt fjerner personkontrollen ved indre grenser og samordner yttergrensekontroll, visumregler og deler av politisamarbeidet. er ikke en del av EØS-avtalen.

Norge samarbeider dessuten med EU om blant annet forskning, klima og sikkerhet. Disse forbindelsene inngår i et bredere bilde av Norges internasjonale samarbeid.